Men jeg kan jo gi et eksempel på det jeg faktisk har lest…

På vei - Gro Nylander

Barn i magen fra A til Å - Siri von Krogh

The rough guide to pregnancy and birth - Kaz Cooke

Regner med at det var selvforklarende nok, hehe?! Så selv om jeg ikke har gitt opp lesing (og heller aldri kommer til å gjøre det), så er det vel sånn at det ikke kommer til å ha førsteprioritet i livet mitt en god stund framover. Men jeg skal prøve å stikke innom her litt oftere, nå som kvalmen for det meste har gitt seg…

• Så går en dag ifrån vårt liv och kommer aldrig åter – Jonas Gardell
• Livstråden – Sarah Waters
• The powerbook – Jeanette Winterson
• Elskeren – Marguerite Duras
• The picture of Dorian Gray – Oscar Wilde
• Oscar och den rosa damen – Eric-Emmanuel Schmitt
• The life and times of the Thunderbolt Kid – Bill Bryson
• The book thief – Markus Zusak
• Presidentens valg – Anne Holt (audiobook)
• Kitchen – Banana Yoshimoto
• Like water for chocolate – Laura Esquivel

Høydepunkter? Tja, det største høydepunktet var kanskje Så går en dag ifrån vårt liv och kommer aldrig åter av Jonas Gardell, først og fremst fordi det var en bok jeg ikke hadde en eneste forventning til. Jeg har lest en bok av Gardell tidligere, Jenny, som jeg likte, men det er noe spesielt med bøker som treffer deg sånn helt uventet. Denne boka kom som overraskelse til meg via bookcrossing.com, og den ble lest nå for å kunne bli sluppet fri på Skeive Filmer – og den passet meg visst perfekt akkurat nå! Og kort fortalt: Dette er historien om en svensk familie på godt og vondt, hvordan de er sammen uten å føle samhørighet og egentlig lever helt separate liv. Her er det komedie og tragedie, ting man kan le av, nesten gråte av, og nikke gjenkjennende til… en veldig positiv leseropplevelse!

Ellers har jeg faktisk lest en såkalt “klassiker” siden sist, The picture of Dorian Gray av Oscar Wilde. Jeg er, som jeg sikkert har nevnt tidligere, ikke så flink til å lese klassikere, men jeg likte boka veldig godt, og har blitt fristet til å ha planer om å lese flere klassikere fremover! Ellers likte jeg også godt The book thief av Markus Zusak, en bok jeg hadde store forventninger til, og som helt klart var verdt å lese, selv om den hadde mye å leve opp til.

Kort fortalt, så handler Presidentens valg om den første kvinnelige presidenten i USA, som er på sitt første statsbesøk – i nettopp Norge på 17. mai 2005 (etter at madame president, Helen Lardal Bentley, slo Bush i presidentvalget i 2004). Hun forsvinner fra Hotel Opera, og det fører selvfølgelig til en stor etterforskning, der norsk politi og amerikanske etterforskningsorganisasjoner ikke akkurat klarer å samarbeide på godt vis (og saken blir ikke bedre av at forsvinningen skjer nettopp natt til 17. mai). Forsvinningen er første del i en større konspirasjon mot USA, og følger i tillegg til hendelsene i Norge også parallelle historier i USA og i Saudi-Arabia, og akkurat dette syntes jeg fungerte svært godt. Ideen bak boka er faktisk veldig god, men det jeg “leste” klarte ikke å innfri. I tillegg syntes jeg oppleseren til tider var litt irriterende, men jeg er ikke så fryktelig vant med lydbøker, så det kan være det bare er en vanesak.

Det at jeg har uforklarlige problemer med å lese ferdig bøker av Anne Holt ble jeg påminnet om på et bookcrossing-møte i Oslo i vinter, hvor Elin fortalte om hvorfor hun ikke leser bøker av Unni Lindell. Jeg har lest noen av bøkene til Unni Lindell før, synes de har vært spennende og grei underholdning, og har ikke hatt noen spesiell grunn til å mislike dem… derfor var det litt ironisk når jeg leste kommentaren Schizofrene er ålreite folk i Aftenposten for noen uker siden, og fant ut at jeg nå likevel er litt tvilende til å lese Lindells nyeste bok, Honningfellen. Jeg har også en person som lider av schizofreni i familien, og dersom boka gir et inntrykk av schizofrene som psykopatiske mordere, så synes jeg det er veldig trist.

Men jeg skal ikke uttale meg for sikkert uten å ha lest boka selv, hehe… nå kan jeg i hvert fall si at jeg har lest (ferdig) en bok av Anne Holt, og jeg er fortsatt ikke helt overbevist…

I påskeferien sto Trekkoppfuglen av Haruki Murakami for tur. En bok jeg hadde store forventninger til, siden jeg har hørt flere kalle den Murakamis beste bok, og i tillegg elsket jeg Kafka på stranden, som jeg leste i fjor høst. Jeg gledet meg til å synke ned i 615 sider med magisk japansk realisme mens jeg druknet i snø på påskefjellet. Dessverre ble jeg skuffet.

Toru Okada har sluttet i jobben, og bor sammen med kona i et villastrøk i Tokyo. Katten har forsvunnet, deretter forsvinner kona også, og Toru begynner letingen, som fører ham på ulike måter sammen med en rekke merkelige og bisarre karakterer, og ikke minst en dyp brønn. Det er massevis av spennende lesning i denne boka, og lenge syntes jeg den var veldig lovende, men det blir til slutt for langt og usammenhengende for meg. Da jeg nærmet meg slutten lurte jeg på hvordan Murakami skulle rekke å trekke sammen alle trådene, og det er det jeg føler at han ikke klarer. Mange av underhistoriene var spennende, men jeg vet ikke hva de gjør i den store sammenhengen… og det gjør at jeg mister den gode følelsen jeg ønsker å sitte igjen med når jeg har lest ferdig en bok. Og 615 sider var definitivt i meste laget for meg denne gangen.

Mange mennesker elsker denne boka, så det er mulig jeg har gått glipp av noe… jeg leser gjerne mer Murakami, men Trekkoppfuglen blir dessverre ikke stående som noe høyepunkt for meg.

Og derfor var det godt å hoppe over til noe helt annet, om enn fortsatt knyttet til Japan!

Fear and trembling av Amélie Nothomb kjente jeg ikke spesielt mye til på forhånd, men boka står på listen over “1001 bøker du må lese før du dør”, og jeg har sett forfatterinnen nevt på bookcrossing.com nå og da, så da jeg tilfeldigvis leste at den handlet om å være fortapt i en fremmed kultur i Japan, så bestilte jeg den fra amazon.co.uk på impuls, og begynte å lese den nesten med en gang den kom i posten (en sjeldenhet for oss som har haugevis med uleste bøker i bokhyllene allerede, hehe). Den store fordelen var at den kort, noe som virket fristende etter mine 615 sider med Murakami, og jeg synes det var en forfriskende liten bok!

Amélie er født i Japan av belgiske diplomatforeldre, og hun har lengtet tilbake siden hun flyttet derfra som 5-åring. Hun har jobbet hardt, lært japansk, og fått seg jobb i et stort japansk selskap med kontorer i Tokyo. Full av optimisme blir hun møtt av et rigid forretningssystem hvor du adlyder din overordnede uansett hva du blir bedt om, hvor gode hensikter blir tolket som personlige fornærmelser og feil blir tolket som onde hensikter, hvor initiativ blir slått ned på, hvor veien til å jobbe seg oppove i systemet blir uendelig lang, og hvor det å avslutte en kontrakt før tiden blir sett på som et personlig nederlag.

Historien i Fear and trembling er både tragisk og morsom, og selv om jeg ikke er særlig godt kjent med japansk forretningskultur er jeg ikke helt overrasket over bildet som blir presentert, selv om det er verre enn man kunne forestille seg… og da er jo det mest interessante å finne ut at dette faktisk er en selvopplevd historie for Amélie Nothomb, og at dette skjedde i 1990 – som ikke er så fryktelig mange år siden.

Og nå har min litterære reise fortsatt helt til Mexixo, i Laura Esquivels Like water for chocolate.

Nei, det går ikke så fryktelig fort framover i bokhyllene her, nei. Fortsatt ikke. Og da har jeg endatil hatt over en ukes påskeferie med masse lesetid… og jeg fikk også storkost meg med Utvalgte emner i katastrofefysikk av Marisha Pessl. Det har ikke gått like bra med Trekkoppfuglen av Haruki Murakami, som jeg fortsatt holder på med… og det synes jeg er trist, for jeg hadde store forventninger til den. Men alt i alt har det vært en god lesemåned når det gjelder de bøkene jeg faktisk har klart å bli ferdig med!

Men jeg har igjen gode forsetter for en ny måned, og håper dere alle får masse gode leseropplevelser i april!

Ja, det merkes helt klart på lista at lesingen ha gått tregt denne måneden… bare 4 bøker, og da er den fjerde (The plot against America) ennå ikke ferdiglest. Det har heller ikke vært noen store oppturer og nedturer, men jeg forventer at nettopp The plot against America vil ende opp som månedens beste bok… den er provoserende og engasjerende, og innenfor et tema som interesserer meg, så det er en bra bok så langt i hvert fall.

Men jeg innrømmer at jeg virkelig håper at mars blir en bedre lesemåned!

Boka det dreier seg om er for øvrig Arthur & George av Julian Barnes. Faktisk den første bookcrossing-boka jeg fant “i det ville” (selv om det ikke føltes sånn, siden jeg fant den på jobben).

Og dermed er vi over på et annet tema, nemlig jobben. For når jeg bekymrer meg for en ting, så går det gjerne utover noen andre ting… og det er kanskje nettopp derfor jeg fortsatt sliter med en 500-siders bok på engelsk som egentlig er ganske bra. Det er ikke så veldig lenge siden jeg fant ut at jeg mest sannsynlig snart er arbeidsledig, og det medfører at det er litt annet å tenke på nå om dagen. Vel vel, om ting ikke løser seg innen den tid, så får jeg i hvert fall masse tid til å lese bøker…

Månedens høydepunkter:

The poisonwood bible - Barbara Kingsolver

Denne boka nøt jeg å lese på stranda i Thailand. Det er lenge siden jeg har lest en bok jeg gledet meg så mye til å lese videre i, og som jeg ikke ville skulle ta slutt! Den fortjener er ordentlig omtale her i bloggen, så jeg har planer om å få skrevet det etterhvert. Men har du ikke lest den, så burde du gjøre det!

American Gods - Neil Gaiman

Også en bok jeg koste meg med på stranda i Thailand. Ambisiøst prosjekt om kampen mellom nye og gamle guder i det forjettede land, Amerika, men spennende og morsomt å lese. Har også planer om en ordentlig omtale av denne boka.

Det synger i gresset - Doris Lessing 

Intens og velskrevet roman, selv om oversettelsen virket litt gammeldags innimellom (det var en gammel utgave av boka også). Boka åpner med hvordan det hele ender tragisk, og vi følger så utviklingen av forholdet mellom Dick og Mary og farmen fram til den tragiske slutten. Interessant i sin historiske kontekst om forholdet mellom svarte og hvite i Sør-Afrika, og en god skildring rent menneskelig sett. For øvrig min første bok av Nobelprisvinneren i litteratur 2007, og det var altså en positiv opplevelse.

Månedens skuffelse:

Elizabeth Costello - J. M. Coetzee

Jeg likte altså godt bekjentskapet med Nobelprisvinneren 2007. Coetzee vant Nobelprisen i litteratur i 2003, og dette var ikke første gang jeg leste noe av ham, men denne boka slet jeg virkelig med. Det føltes ikke som noen roman, men en samling essays (noe det for så vidt også er) som var dårlig bundet sammen av historien om forfatteren Elizabeth Costello som ikke ga meg noe som helst. Det presenteres noen interessante tanker, og språklig sett er boka god, men dette var sovemedisin for meg.

Tanken slo meg igjen da jeg leste dagens tema for Bokprogrammet, nemlig I skogen. For min merittliste når det gjelder “skogbøker” er jo egentlig ganske dårlig… og skog er vel en av de store trendene i nyere skandinavisk litteratur, er det ikke? Det er den samme tanken dukker opp når jeg tenker på alle klassikerne jeg ikke har lest, men som jeg burde ha lest (derfor har jeg nå bestilt Jane Austen box set på amazon.co.uk, hehe). Og så gjenstår det å se om Bokprogrammet i kveld får meg til å endelig plukke opp en “skogbok” (jeg burde i det minste lese Ut å stjæle hester, ikke sant?!).

The bell jar er historien om Esther Greenwood og hennes mentale sammenbrudd. Historien starter med at Esther har et praksisopphold i redaksjonen til magasinet Mademoiselle i New York i begynnelsen av 1950-årene, og mens hun forsøker å leve det fasjonable liv begynner hun å gå i oppløsning innvendig. Når hun ikke kommer inn på et skrivekurs samme sommer og ender opp med å tilbringe ferien hjemme hos sin mor, setter depresjonen inn for fullt. Hun forsøker å ta sitt eget liv, og ender opp på psykiatrisk sykehus, hvor hun fortsetter kampen for å bli kvitt “glassklokken” (som for øvrig er den norske tittelen på boka), som depresjonen tvinger henne til å leve under.

Til å begynne med engasjerte ikke boka så veldig, førsteinntrykket ga nærmest inntrykk av å være en ungdomsroman, men ettersom jeg ble dratt med inn i Esthers sammenbrudd ble jeg både fascinert og til tider forvirret, og veien tilbake til livet gjennom 50-årenes psykiatriske behandling er ikke alltid behagelig lesning, ikke minst fordi dette for det meste er selvopplevd av forfatteren. Boka tar også opp viktige kvinnesaksspørsmål, som forhold mellom karriere og kvinnens plass i hjemmet, og hvordan man skal bli respektert selv om man velger et liv litt utenfor normen. Hele veien er språket vakkert, men distansert… noen ganger føler man kanskje at man ikke helt kommer innpå Esther.

Jeg likte The bell jar, selv om jeg tror den ville gjort et mye større inntrykk om jeg hadde lest denne som ung (a la Å være ung er for jævlig og Go ask Alice). I forlengelsen av boka valgte jeg å lese litt om Sylvia Plaths liv. Jeg syntes ikke boka endte udelt positivt, og å få vite at hun i 1963 (da The bell jar kom ut) faktisk tok sitt eget liv ved å putte hodet i en gassovn mens hennes to små barn sov i rommet ved siden av, 30 år gammel, forsterket nok inntrykket av denne boka en del for meg. Men nysgjerrigheten har i alle fall blitt pirret nok til at jeg tror Sylvia Plath vil dukke opp igjen på min leseliste i framtiden.