Archive for Bokomtaler

Om krimbøker man liker eller ikke liker…

Jeg har akkurat lyttet ferdig til Presidentens valg av Anne Holt! Og ja, jeg er stolt, for det er den første boka hennes jeg faktisk har klart å bli ferdig med (de to tidligere påbegynte -for lenge siden- fenget meg ikke, og ble relativt raskt lagt bort). Jeg kan ikke helt sette fingeren på hva det er med disse bøkene jeg ikke liker, men det er småting rent språklig som irriterer meg (selv om jeg langt i fra er noen ekspert på dette området), og ikke minst er det tilfeldigheter som er vesentlige elementer i handlingen som blir altfor usannsynlige til at jeg klarer å tro på det. Men det verste for meg er at denne boka ikke skaper noe særlig spenning, og det er den underholdningen jeg ønsker når jeg leser en krimbok… jeg gledet meg faktisk til å høre på innspurten, forventet meg at nå skulle det endelig bli action, men da var det slutt før jeg fikk tenkt meg om.

Kort fortalt, så handler Presidentens valg om den første kvinnelige presidenten i USA, som er på sitt første statsbesøk – i nettopp Norge på 17. mai 2005 (etter at madame president, Helen Lardal Bentley, slo Bush i presidentvalget i 2004). Hun forsvinner fra Hotel Opera, og det fører selvfølgelig til en stor etterforskning, der norsk politi og amerikanske etterforskningsorganisasjoner ikke akkurat klarer å samarbeide på godt vis (og saken blir ikke bedre av at forsvinningen skjer nettopp natt til 17. mai). Forsvinningen er første del i en større konspirasjon mot USA, og følger i tillegg til hendelsene i Norge også parallelle historier i USA og i Saudi-Arabia, og akkurat dette syntes jeg fungerte svært godt. Ideen bak boka er faktisk veldig god, men det jeg «leste» klarte ikke å innfri. I tillegg syntes jeg oppleseren til tider var litt irriterende, men jeg er ikke så fryktelig vant med lydbøker, så det kan være det bare er en vanesak.

Det at jeg har uforklarlige problemer med å lese ferdig bøker av Anne Holt ble jeg påminnet om på et bookcrossing-møte i Oslo i vinter, hvor Elin fortalte om hvorfor hun ikke leser bøker av Unni Lindell. Jeg har lest noen av bøkene til Unni Lindell før, synes de har vært spennende og grei underholdning, og har ikke hatt noen spesiell grunn til å mislike dem… derfor var det litt ironisk når jeg leste kommentaren Schizofrene er ålreite folk i Aftenposten for noen uker siden, og fant ut at jeg nå likevel er litt tvilende til å lese Lindells nyeste bok, Honningfellen. Jeg har også en person som lider av schizofreni i familien, og dersom boka gir et inntrykk av schizofrene som psykopatiske mordere, så synes jeg det er veldig trist.

Men jeg skal ikke uttale meg for sikkert uten å ha lest boka selv, hehe… nå kan jeg i hvert fall si at jeg har lest (ferdig) en bok av Anne Holt, og jeg er fortsatt ikke helt overbevist…

Reklamer

Comments (9)

En liten reise til Japan

Jeg var så heldig at jeg var på en fantastisk ferie i Japan i fjor høst, og både før og etter den turen har jeg prøvd å få med meg noen japanske bøker innimellom.

I påskeferien sto Trekkoppfuglen av Haruki Murakami for tur. En bok jeg hadde store forventninger til, siden jeg har hørt flere kalle den Murakamis beste bok, og i tillegg elsket jeg Kafka på stranden, som jeg leste i fjor høst. Jeg gledet meg til å synke ned i 615 sider med magisk japansk realisme mens jeg druknet i snø på påskefjellet. Dessverre ble jeg skuffet.

TrekkoppfuglenToru Okada har sluttet i jobben, og bor sammen med kona i et villastrøk i Tokyo. Katten har forsvunnet, deretter forsvinner kona også, og Toru begynner letingen, som fører ham på ulike måter sammen med en rekke merkelige og bisarre karakterer, og ikke minst en dyp brønn. Det er massevis av spennende lesning i denne boka, og lenge syntes jeg den var veldig lovende, men det blir til slutt for langt og usammenhengende for meg. Da jeg nærmet meg slutten lurte jeg på hvordan Murakami skulle rekke å trekke sammen alle trådene, og det er det jeg føler at han ikke klarer. Mange av underhistoriene var spennende, men jeg vet ikke hva de gjør i den store sammenhengen… og det gjør at jeg mister den gode følelsen jeg ønsker å sitte igjen med når jeg har lest ferdig en bok. Og 615 sider var definitivt i meste laget for meg denne gangen.

Mange mennesker elsker denne boka, så det er mulig jeg har gått glipp av noe… jeg leser gjerne mer Murakami, men Trekkoppfuglen blir dessverre ikke stående som noe høyepunkt for meg.

Og derfor var det godt å hoppe over til noe helt annet, om enn fortsatt knyttet til Japan!

Fear and tremblingFear and trembling av Amélie Nothomb kjente jeg ikke spesielt mye til på forhånd, men boka står på listen over «1001 bøker du må lese før du dør», og jeg har sett forfatterinnen nevt på bookcrossing.com nå og da, så da jeg tilfeldigvis leste at den handlet om å være fortapt i en fremmed kultur i Japan, så bestilte jeg den fra amazon.co.uk på impuls, og begynte å lese den nesten med en gang den kom i posten (en sjeldenhet for oss som har haugevis med uleste bøker i bokhyllene allerede, hehe). Den store fordelen var at den kort, noe som virket fristende etter mine 615 sider med Murakami, og jeg synes det var en forfriskende liten bok!

Amélie er født i Japan av belgiske diplomatforeldre, og hun har lengtet tilbake siden hun flyttet derfra som 5-åring. Hun har jobbet hardt, lært japansk, og fått seg jobb i et stort japansk selskap med kontorer i Tokyo. Full av optimisme blir hun møtt av et rigid forretningssystem hvor du adlyder din overordnede uansett hva du blir bedt om, hvor gode hensikter blir tolket som personlige fornærmelser og feil blir tolket som onde hensikter, hvor initiativ blir slått ned på, hvor veien til å jobbe seg oppove i systemet blir uendelig lang, og hvor det å avslutte en kontrakt før tiden blir sett på som et personlig nederlag.

Historien i Fear and trembling er både tragisk og morsom, og selv om jeg ikke er særlig godt kjent med japansk forretningskultur er jeg ikke helt overrasket over bildet som blir presentert, selv om det er verre enn man kunne forestille seg… og da er jo det mest interessante å finne ut at dette faktisk er en selvopplevd historie for Amélie Nothomb, og at dette skjedde i 1990 – som ikke er så fryktelig mange år siden.

Og nå har min litterære reise fortsatt helt til Mexixo, i Laura Esquivels Like water for chocolate.

Legg igjen en kommentar

The bell jar – Sylvia Plath

The bell jar - Sylvia PlathJeg kan godt innrømme det med en gang… jeg er ingen stor diktleser. Dikt minner meg fortsatt om niditige forsøk på diktanalyse i norsktimen, en av de tingene jeg aldri følte jeg fikk til i noen særlig grad. Så jo, jeg har hørt om Sylvia Plath, og visste at boka The bell jar var inspirert av hennes liv, men helt hva som ventet meg da jeg begynte på denne boka visste jeg ikke.

The bell jar er historien om Esther Greenwood og hennes mentale sammenbrudd. Historien starter med at Esther har et praksisopphold i redaksjonen til magasinet Mademoiselle i New York i begynnelsen av 1950-årene, og mens hun forsøker å leve det fasjonable liv begynner hun å gå i oppløsning innvendig. Når hun ikke kommer inn på et skrivekurs samme sommer og ender opp med å tilbringe ferien hjemme hos sin mor, setter depresjonen inn for fullt. Hun forsøker å ta sitt eget liv, og ender opp på psykiatrisk sykehus, hvor hun fortsetter kampen for å bli kvitt «glassklokken» (som for øvrig er den norske tittelen på boka), som depresjonen tvinger henne til å leve under.

Til å begynne med engasjerte ikke boka så veldig, førsteinntrykket ga nærmest inntrykk av å være en ungdomsroman, men ettersom jeg ble dratt med inn i Esthers sammenbrudd ble jeg både fascinert og til tider forvirret, og veien tilbake til livet gjennom 50-årenes psykiatriske behandling er ikke alltid behagelig lesning, ikke minst fordi dette for det meste er selvopplevd av forfatteren. Boka tar også opp viktige kvinnesaksspørsmål, som forhold mellom karriere og kvinnens plass i hjemmet, og hvordan man skal bli respektert selv om man velger et liv litt utenfor normen. Hele veien er språket vakkert, men distansert… noen ganger føler man kanskje at man ikke helt kommer innpå Esther.

Jeg likte The bell jar, selv om jeg tror den ville gjort et mye større inntrykk om jeg hadde lest denne som ung (a la Å være ung er for jævlig og Go ask Alice). I forlengelsen av boka valgte jeg å lese litt om Sylvia Plaths liv. Jeg syntes ikke boka endte udelt positivt, og å få vite at hun i 1963 (da The bell jar kom ut) faktisk tok sitt eget liv ved å putte hodet i en gassovn mens hennes to små barn sov i rommet ved siden av, 30 år gammel, forsterket nok inntrykket av denne boka en del for meg. Men nysgjerrigheten har i alle fall blitt pirret nok til at jeg tror Sylvia Plath vil dukke opp igjen på min leseliste i framtiden.

Comments (2)