Jeg var så heldig at jeg var på en fantastisk ferie i Japan i fjor høst, og både før og etter den turen har jeg prøvd å få med meg noen japanske bøker innimellom.
I påskeferien sto Trekkoppfuglen av Haruki Murakami for tur. En bok jeg hadde store forventninger til, siden jeg har hørt flere kalle den Murakamis beste bok, og i tillegg elsket jeg Kafka på stranden, som jeg leste i fjor høst. Jeg gledet meg til å synke ned i 615 sider med magisk japansk realisme mens jeg druknet i snø på påskefjellet. Dessverre ble jeg skuffet.
Toru Okada har sluttet i jobben, og bor sammen med kona i et villastrøk i Tokyo. Katten har forsvunnet, deretter forsvinner kona også, og Toru begynner letingen, som fører ham på ulike måter sammen med en rekke merkelige og bisarre karakterer, og ikke minst en dyp brønn. Det er massevis av spennende lesning i denne boka, og lenge syntes jeg den var veldig lovende, men det blir til slutt for langt og usammenhengende for meg. Da jeg nærmet meg slutten lurte jeg på hvordan Murakami skulle rekke å trekke sammen alle trådene, og det er det jeg føler at han ikke klarer. Mange av underhistoriene var spennende, men jeg vet ikke hva de gjør i den store sammenhengen… og det gjør at jeg mister den gode følelsen jeg ønsker å sitte igjen med når jeg har lest ferdig en bok. Og 615 sider var definitivt i meste laget for meg denne gangen.
Mange mennesker elsker denne boka, så det er mulig jeg har gått glipp av noe… jeg leser gjerne mer Murakami, men Trekkoppfuglen blir dessverre ikke stående som noe høyepunkt for meg.
Og derfor var det godt å hoppe over til noe helt annet, om enn fortsatt knyttet til Japan!
Fear and trembling av Amélie Nothomb kjente jeg ikke spesielt mye til på forhånd, men boka står på listen over «1001 bøker du må lese før du dør», og jeg har sett forfatterinnen nevt på bookcrossing.com nå og da, så da jeg tilfeldigvis leste at den handlet om å være fortapt i en fremmed kultur i Japan, så bestilte jeg den fra amazon.co.uk på impuls, og begynte å lese den nesten med en gang den kom i posten (en sjeldenhet for oss som har haugevis med uleste bøker i bokhyllene allerede, hehe). Den store fordelen var at den kort, noe som virket fristende etter mine 615 sider med Murakami, og jeg synes det var en forfriskende liten bok!
Amélie er født i Japan av belgiske diplomatforeldre, og hun har lengtet tilbake siden hun flyttet derfra som 5-åring. Hun har jobbet hardt, lært japansk, og fått seg jobb i et stort japansk selskap med kontorer i Tokyo. Full av optimisme blir hun møtt av et rigid forretningssystem hvor du adlyder din overordnede uansett hva du blir bedt om, hvor gode hensikter blir tolket som personlige fornærmelser og feil blir tolket som onde hensikter, hvor initiativ blir slått ned på, hvor veien til å jobbe seg oppove i systemet blir uendelig lang, og hvor det å avslutte en kontrakt før tiden blir sett på som et personlig nederlag.
Historien i Fear and trembling er både tragisk og morsom, og selv om jeg ikke er særlig godt kjent med japansk forretningskultur er jeg ikke helt overrasket over bildet som blir presentert, selv om det er verre enn man kunne forestille seg… og da er jo det mest interessante å finne ut at dette faktisk er en selvopplevd historie for Amélie Nothomb, og at dette skjedde i 1990 – som ikke er så fryktelig mange år siden.
Og nå har min litterære reise fortsatt helt til Mexixo, i Laura Esquivels Like water for chocolate.
Pages of a book 
Legg igjen en kommentar