Jeg kan godt innrømme det med en gang… jeg er ingen stor diktleser. Dikt minner meg fortsatt om niditige forsøk på diktanalyse i norsktimen, en av de tingene jeg aldri følte jeg fikk til i noen særlig grad. Så jo, jeg har hørt om Sylvia Plath, og visste at boka The bell jar var inspirert av hennes liv, men helt hva som ventet meg da jeg begynte på denne boka visste jeg ikke.
The bell jar er historien om Esther Greenwood og hennes mentale sammenbrudd. Historien starter med at Esther har et praksisopphold i redaksjonen til magasinet Mademoiselle i New York i begynnelsen av 1950-årene, og mens hun forsøker å leve det fasjonable liv begynner hun å gå i oppløsning innvendig. Når hun ikke kommer inn på et skrivekurs samme sommer og ender opp med å tilbringe ferien hjemme hos sin mor, setter depresjonen inn for fullt. Hun forsøker å ta sitt eget liv, og ender opp på psykiatrisk sykehus, hvor hun fortsetter kampen for å bli kvitt «glassklokken» (som for øvrig er den norske tittelen på boka), som depresjonen tvinger henne til å leve under.
Til å begynne med engasjerte ikke boka så veldig, førsteinntrykket ga nærmest inntrykk av å være en ungdomsroman, men ettersom jeg ble dratt med inn i Esthers sammenbrudd ble jeg både fascinert og til tider forvirret, og veien tilbake til livet gjennom 50-årenes psykiatriske behandling er ikke alltid behagelig lesning, ikke minst fordi dette for det meste er selvopplevd av forfatteren. Boka tar også opp viktige kvinnesaksspørsmål, som forhold mellom karriere og kvinnens plass i hjemmet, og hvordan man skal bli respektert selv om man velger et liv litt utenfor normen. Hele veien er språket vakkert, men distansert… noen ganger føler man kanskje at man ikke helt kommer innpå Esther.
Jeg likte The bell jar, selv om jeg tror den ville gjort et mye større inntrykk om jeg hadde lest denne som ung (a la Å være ung er for jævlig og Go ask Alice). I forlengelsen av boka valgte jeg å lese litt om Sylvia Plaths liv. Jeg syntes ikke boka endte udelt positivt, og å få vite at hun i 1963 (da The bell jar kom ut) faktisk tok sitt eget liv ved å putte hodet i en gassovn mens hennes to små barn sov i rommet ved siden av, 30 år gammel, forsterket nok inntrykket av denne boka en del for meg. Men nysgjerrigheten har i alle fall blitt pirret nok til at jeg tror Sylvia Plath vil dukke opp igjen på min leseliste i framtiden.
Pages of a book 